Dansens historia

Dans er en kunstform som er litt forskjellig fra andre kunstformer. Egentlig går den ut på at en sekvens av skritt utføres på en spesiell måte, for det meste til rytmer og musikk.

Mennesker har uttrykket seg gjennom å bevege sine kropper til rytmer i alle tider. Sjamaner og andre religiøse ledere har brukt dans som et medium for å komme i kontakt med ånder og fedre. Senere prester for eksempel brukt krigsdanser for å bringe hell over de egne og uhell over motstanderne.

De norrøne beboerne var også opptatt av dans, og det var en populær selskapsform rundt 1000-tallet. Da var det vanlig at den som utførte dansen også var den som sang og stod for hele underholdningen. Det var ingen diskriminering mellom kjønn – alle var velkomne å danse. Grensen mellom dans og teater var ikke helt tydelige. Danserne hadde drakter som tydelig viste hvilken rolle de spilte og sang, slik at skuene klart visste hva de så på.

Omtrent på 1300-tallet tror man at dans begynte å bli noe som utføres til musikk som andre spiller, ikke danserne selv.

Selv om det er gøy å se på dans så er det kun noen få som får opptre og de fleste sitter og ser på, så det er mange som vil danse men ikke får lov. Da kom selskapsdansingen opp som en redder, og det var Italia og Frankrike som viste veien. Fra begynnelsen var det svært stramme skritt, sakte og høytidelig, slik det går å se i alle filmer om 1600-1700-tallen. Etter hvert som tiden gått har tøylene for dans blitt løsere, og det er lang vei mellom den strikte 1700-tallsdansen og for eksempel den ville dansen på låven blant bøndene med fiolin og senere trekkspill. 

Og sjokket som gikk gjennom verdens middelaldrende da rock’n’roll-en kom og alle de bevegelser det hadde med seg har vel ikke unngått noen.